Vi var veldig spente på hva dette var for et museum. For å prøve å forstå litt av det, måtte jeg sette meg litt inn hvilket menneske som eier dette stedet. Det er en av de rikeste personene på Tasmania. Han har tjent store penger på gamling, han har utviklet spillsystem for hesteveddeløp og annen sport. Han kaller seg selv en "rabid ateist".
I 2001 anla han Moorilla Museum of Antiquities på Berridale-halvøya i utkanten av Hobart. Noen vil ha det til at dette ikke gikk så bra. Det hele stengte i 2007 forå gjennomgå renovering til en kostnad på 75 millioner dollar. Det vil si 495 millioner NOK etter dagens kurs. Museet slik vi kjenner det i dag og der mesteparten ligger under jorden. Det ble åpnet i januar i 2011 som Museum of Old & New Art (MONA) Det er det største privatfinansierte museet på den sørlige halvkule. Det har en variert samling av gammel, moderne og samtidskunst, men med et sentralt tema om sex og dør.
Museet er kjent for sin underjordiske arkitektur og har vært vertskap for store festivaler. Stedet er et must for kunstelskere og turister.
Walsh håper at MONA kan inspirere fremtidige generasjoner til å tenke kreativt og utfordre normer. Dette gjenspeiler seg i hans etos om at visjon kommer fra handling og dristighet snarere enn strukturert planlegging.
En strålende blid mann på vei til galleriet.
Dette var en regnværsdag og vi var tydeligvis ikke de eneste som skulle kjøpe inngangsbilletter. Men endelig ble det vår tur.
Jeg ved inngangspartiet.
Dette enkle huset var noe av det første som møtte oss. Vi ble anbefalt og begynne i den nederste etasjen og jobbe oss oppover.
Vi var raske med å prøve å komme oss nedenunder. Men det hele var så utrolig stort.
Mange mosomme motiver som vi prøvde å forstå.
Den nederste etasjen var utrolig sexifisert. Der var en del kunst som gikk langt utenfor den normen vi har hjemme i Norge.
Brukte lang tid på dette bildet for å prøve å finne ut hva maleren egentlig ville fortelle med det.
Også bilde fra nederste etasje.
Her et ganske snilt maleri fra nederste etasje.
En spennende steinfigur.
Her fra restaurant området. Ganske så fullt med folk. Det svarte og hvite bildet i bakgrunnen var spennende, det beveget seg hele tiden.
På veggen utenfor restauranten var store bilder. Øyner som ser deg?
Vi fikk endelig kjøpt oss noe å drikke og fant sitteplasser. Deilige stoler.
Godt å roe ned litt etter mange inntrykk.
Før vi satte oss med drikken, var det en kjempe lang kø for å komme inn i denne delen. Heldigvis hadde den gitt seg litt da vi kom tilbake.
Hva var nå dette?
Da vi kommer innenfor var det noe merkelige greier. I et rom sto en vedkløyver eller hva det som delte veden eller bitene i to. De lå de i en haug etterpå.
I et annet rom sto 2 store rundinger. Den ene blå, der malinger rant nedover i dråper.
På den andre siden sto en rød en, der det også rant maling nedover. Vi burde nok ha brukt lyd når vi gikk rundt, for å bedre fått forklart hva det hele betydde.
Vi jobbet oss oppover i etasjene og kom til dette rommet. Veggen er dekt av 1620 småmalerier som utgjør et gigantisk Rainbow Serpent-veggmaleri av Sidny Robert Nolan og forteller om den australske historie. Bildet er kaldt Snake, det vises ikke så godt på dette bildet hvorfor.
Det lå en spesiell atmosfære i rommet av historie i rommet.
Rundinger der du kunne se deg selv, var spennende.
En skulptur kalt Fat Car - det er en modifisert Porsche 911 Cabriolet.
Det var god plass mellom bildene flere steder, der kunne en sette seg i en sofa og virkelig nyte kunsten.
Etter å ha gått rundt i mange timer begynte vi å få nok av inntrykk, og fant ut at vi måtte finne veien til utgangen.
Den fantastiske flotte heisa gikk hele tiden og den spennende trappen var fulle med folk som skulle opp eller ned hele tiden.
Et avskjedsbildet måtte vi ha.
Takk for oss for denne gang. Skulle en ha fått med seg alt her måtte en ha brukt mange dager er.
